6 måneder er gått ?

​Jeg våknet 10.juli kvart over seks og skjønte fort at vannet hadde gått!

Nå skjer det, tenkte jeg, i dag skal jeg få møte den lille som hadde okkupert kroppen min de siste 9 månedene.

Jeg logget på fjasboka og tittet litt og så en status fra jordmora mi om at hu den natta var på vei til fødsel. Sendte hu meld om at jeg håpet den fødselen var i nærheten av meg, for nå var det min tur og. Etter litt meldinger fram og tilbake la jeg meg for å sove igjen. Jeg visste jo at jeg kom til å trenge alle kreftene jeg kunne ha litt seinere, så om og gjøre å lade batteriene. Det ble en liten blund før jeg sto opp og tok en lang dusj, ordnet meg og spiste frokost.

Halv elleve begynte riene og jobbe. Jeg har vært vant til kraftige menssmerter, så dette gikk jo helt fint.

Jordmor kom innom og sjekket at alt var i orden, vi ble enige om at hun skulle ta turen til seg for en dusj og litt vile etter nattens fødsel, for hun regnet med det ville ta litt tid siden jeg var førstegangsfødende.

Men riene somlet ikke, etter halvannen time orket jeg ikke lenger å gå rundt med de, så nå vandret jeg inn på soverommet.
Jeg var godt forberedt, mentalt forberedt, jeg skulle stole på kroppen, jobbe med den, ikke mot den! Jeg pustet meg gjennom riene og brukte pausene til og duppe av. Mange har spurt meg hvordan jeg klarte det, veit ikke, jeg hadde planlagt at sånn skulle det være. Jeg visste jo det ville bli tøffere, så om å gjøre og vile mest mulig.

Ved 3-tiden sendte jeg melding til jordmor om at nå ville jeg gikk være aleine lenger. Det var kortere tid mellom riene og de var sterkere i styrke. Jordmor kom og sjekket igjen og bestemte seg for å bli, for her gikk det raskt fremover.

Det å få ligge hjemme på midt eget soverom, med mann, hunden vår og jordmor tuslende rundt i stua, mens jeg jobbet på i ro og fred på soverommet var helt perfekt. Jeg bare ropte når jeg trengte noe, for eksempel da jeg ville prøve og lindre smertene med og bade. De hjalp meg ut på badet og opp i badekaret. De hjalp meg like fort opp, for jeg som var overbevist om at jeg skulle føde i vann, fikset ikke det varme vannet! Så inn på soverommet og heller få kalde kluter på panna.

På et tidspunkt klarte jeg ikke å sove mer, det føltes som om riene ikke stoppet, jordmor forklarte at siden jeg jobbet så godt med kroppen, satt den sammen riene for å få mer fart på sakene. Og nå nærmet det seg! Jeg ropte på ny på jordmor, nå klarer jeg ikke mer sa jeg, hu sjekket igjen og tiden var inne, jeg skulle presse.

Jeg lå først på ryggen, men det gjorde så vondt. Så over på alle 4, det og var grusomt! Så kom jeg meg ned på gulvet og satt meg på huk, nå fikk jeg tak!  Jeg presset, og jeg skrek! Så intenst det var, magisk og vakkert på en gang! Jordmor skriker pust fort og rolig, jeg gjorde som hu sa, jeg kjente babyen sakte skli utover og så ropte jordmor press igjen og jeg presset alt av hva min kropp kunne!

Jeg var på mitt mest sårbare der jeg sto, men og mitt sterkeste! Først når man får oppleve det selv, forstår man, det finnes ingenting likt  ?

Jeg fikk den lille babyen opp i armene, jeg var blitt mamma! Følelsen veltet over meg og jeg kunne slippe alt ut. Tårene trillet og jeg hikstet av glede ?

Min lille Amanda er idag 6 måneder, mamma elsker deg over alt på hele jord ?

4 Comments:

  1. Jeg har jo lest dette før, men fy så sentimental jeg blir allikevel <3 FAntastisk beskrevet. Gratulerer med 6 mnd baby. Om 14 dager har jeg 1 års baby :O

  2. Åh tårer ❤️️❤️️

  3. 6 måneder allerede!!!!!!! :O Nydelig er hun <3

  4. Fint å lese!

Legg inn en kommentar